star
star
star
star
star

Sønnøvsetervollen

Kort om turen: Lengde: 5 km t/r Høyeste punkt: 445 m Underlag: Gammel traktorveg Sønnøvsetervollen skal omkring 1670 ha vært boplassen til Sønnøv Kolbrandstad. Ifølge tradisjonen var Sønnøv en...

Praktisk info

Enjoy-kode: 546445
Kjør til Skaun kirke, ta av mot Melby. Etter 500m ta av mot Aunan, følg vegen til Aunbygda. Etter at du har passert siste gård på høyre hånd, kjører du gjennom en grind. Ta til venstre opp en bratt bakke ca. 100 meter etter grinda og til parkering på lunningsplassen på Sillkleiva PS: Bomveg.
Type
Turer
Passer for
Voksne, Eldre, Ungdom, Barn
Varighet
1 time
Lengde
2.4 km
Vanskelighetsgrad
Enkel
Sesong
Vår, Sommer, Høst
Kilde
Nasjonal Turbase/UT.no

Sponsede linker

Omtaler

Turbeskrivelse

Kort om turen:

Lengde: 5 km t/r

Høyeste punkt: 445 m

Underlag: Gammel traktorveg

Sønnøvsetervollen skal omkring 1670 ha vært boplassen til Sønnøv Kolbrandstad. Ifølge tradisjonen var Sønnøv en søster av Lisbet Nypan, som ble dømt til døden og i september 1670 henrettet ved ”bål og brann” for sammen med sin mann Ole Nypan å ha drevet med hekseri (Ole Nypan, født i 1602, ble også henrettet, men ved halshugging).

At de to kvinnene var søstre og vokste opp sammen på Hølonda er ikke usannsynlig. Lisbet Nypans fulle navn før hun giftet seg var i hvert fall Elisabet Pedersdatter Kolbrandstad. Hjemgården skal ha vært Nergård, den ene av tre gårder som den opprinnelige gården Kolbrandstad allerede på den tid var delt i. Etter giftermålet flyttet hun til mannens gård på Leinstrand og ble der kjent som en ”klok kone” som helbredet både folk og husdyr med en blanding av kristentro, svartekunster og tradisjonell naturmedisin. I en tid med mye overtro og mistenksomhet, førte rykter og sladder etter hvert til at Lisbet og Ole ble anklaget for å dyrke Satan fremfor Gud, og til at begge to altså ble henrettet. De som vil vite mer om Lisbet og Ole Nypan finner informasjon om dem både på internett og i flere bøker.

Sønnøv kom i voksen alder til Skaun som kokke for skogsarbeidere som drev med hogst i Dalsmarka. Senere var hun også kokke for et arbeidslag som først lette etter og senere brøt ut marmor i Rødsliåsen. Dette kan også godt stemme, for det finnes en gruve nederst i Vakkerlian og det er dokumentert at det ble sendt marmor herfra til København i 1757.

Sønnøv skal som sin søster ha evnet å helbrede folk for forskjellige sykdommer og plager, noe som trolig ble en viktig inntektskilde for henne etter at tømmerhugsten og forsøket på utvinning av marmor tok slutt. Dette, og slektskapet til Lisbet Nypan, førte til at også Sønnøv ble utsatt for rykter og mistenksomhet. Ryktene ville blant annet ha det til at hun, i likhet med søsteren, også evnet å sette sykdommer på folk. Blod i melka på en gård og at en unghest fikk satt foten fast i en bergsprekk skulle skyldes Sønnøvs hekseri, og eieren av hesten, bonden Arn Dalen, skal av bygdefolket ha blitt presset til å ta livet av henne. En søndag da Sønnøv var på veg til kirken lå Arn, slik saken fremstilles i bygda, i skjul med munnladningsbørsa ladet med en kule laget av en sølvknapp – sølv måtte nemlig til dersom man skulle få has på en heks eller trollkjerring. Ifølge folketradisjonen ble liket gravet ned i en myr like ved drapsstedet i Sillkleiva, men skal senere ha blitt gravet opp, ført til kirka på Venn og der gravlagt på nytt like utenfor kirkegårdsmuren. Som lokal storbonde skal Arn Dalen ha begått drapet uten å bli anmeldt og straffet – ingen turde angivelig å anmelde ham for det han hadde gjort.

Historiker og førstebibliotekar Ellen Alm ved Gunnerusbiblioteket i Trondheim stiller seg imidlertid sterkt tvilende til dette og til hele historien om drapet. Alm, som i 2014 utga boken Trondheims siste heksebrenning. Trolldomsprosessen mot Finn-Kirsten (Kirsten Iversdatter, som ble brent på bålet 16. oktober 1674), finner det ganske usannsynlig at et drap – selv om offeret altså var ansett for å være en ”heks” – kan ha blitt begått uten at saken ble etterforsket og gjerningsmannen stilt for retten. Å holde en slik hendelse hemmelig, slik at den ikke før eller siden kom myndighetene for øre, var ifølge Alm selv på 1600-tallet ganske utenkelig, og lagmannen i Trondheim på denne tiden, Peter Carstensen Drejer (1628 – 1703, lagmann fra 1671) var en meget rettferdig person som ikke lot ting skje uten å ta affære. En fogd var for eksempel blitt frikjent for å ha slått i hjel en tjenestedreng, men Drejer godtok ikke frifinnelsen og beordret ny rettssak som førte til at fogden ble funnet skyldig, dømt til døden og henrettet.

Sønnøv Kolbrandstads historie og det eventuelle drapet på henne, er trolig aldri blitt undersøkt grundig av historikere eller andre med tilgang til aktuelle kilder. Forfatteren av et musikkspill om Sønnøv, Geir Nergaard, sier at han ikke har gjennomført grundigere studier, men bare bygget stykket på det som finnes av folkelig tradisjon om hennes liv og skjebne. Aktuelle kilder for å komme til bunns i saken er for eksempel Trondhjems lagtingsprotokoll eller fogdregnskapet, hvor utgiftene til en eventuell rettssak vil komme frem. Man kan også i regnskap og dokumenter lete etter informasjon og/eller regnskapstall som viser om nattmannen eller bondelensmannen har fått utbetalt penger for å grave opp og flytte på Sønnøvs jordiske levninger.

Sønnøv skal etter hvert ha skaffet seg et bosted på det som i dag kalles Sønnøvsætervollen, og holdt der en ku og noen sauer. Stedet der hesten ifølge sagnet satte fast foten ligger på sørsiden av den 459 meter høye Rødsliåsen og heter den dag i dag Følføttet. I vår nøkterne, moderne tid er det nok få som tror at hendelsen skyltes Sønnøvs hekseri – de fleste vil nok peke på den langt mer jordnære forklaringen som forteller at gropen i berget er laget av vann og is.