Skien vestmark på tvers (Såtaseter - Dalsbygda)

En måte å gjøre Vestmarka på tvers, fra nord til syd, hvis man vil over markas sjefstopp Geitebuvarden. Trolig finere enn å gå motsatt vei, for her går du mot sola, med bedre panorama enn motsatt vei, og kommer raskere "til fjells". Fra parkeringa går det oppover ganske umiddelbart, og det varer sammenhengende til du er på Geitebuvardens nordvestlige utsiktspunkt. Ingen spesielt bratte partier oppover, men jevn stigning på tydelig merket men tidvis steinete sti. Kan ofte være fuktig her på "skyggesiden", på den annen side så har du rikelig mulighet til å etterfylle vannflaska de første 2km.

I stedet for å gå rett til toppunktet eller varden bør du unne deg en stopp for utsikt på svaet 40-50m til høyre, akkurat der du kommer opp siste lange bakken. Her tegner Gaustatoppens profil seg tydelig over skogene i nordvest, og ser du rett forbi den til venstre så ser du i klarvær to spisse "tvillingtopper" som må være minst 10-12 mil unna. Helt åpent ligger landskapet ved Norsjøs vestbredd ved Gvarv og Akkerhaugen, og det meste av fjellheim i vest og sydvest. Mange raster ved toppunktet, men det er best utsikt ved varden, mot syd og øst. Rett før varden går stien vår bratt ned mot høyre. Den svinger seg ulendt nedover sydsiden av toppen, og nederst mot Skådalen går stien i hogstmaskinens spor med urydda kvisterester, et ikke spesielt sjarmerende. strekke. Nede i Skådalen går vi 200m mot øst, og akkurat ved oppstigning mot Langelandskollen er det nytt påfyll av vann, der bekken kommer rislende ned fra Skådalstjenn. Etter noen minutter ganske flatt etter stien der passerer vi det samme tjernet på høyre side, før den ganske brutale oppstigningen til Langelandskollen starter. Stien er fin, men nå merkes det bedre i beina enn bakkene i starten av turen. Men etterhvert som skogen blir lysere og finere så blir også stien mindre bratt. Hele tiden har du sydnesen til Geitebuvarden ertende i ryggen, som for å si at du kan bare klatre og slite, men så høyt som meg kommer du ikke i nærheten av mer. Og det er helt korrekt, for selv om det virker drøyt opp til Langelandskollen med Kammerherrens utsikt så er du hele 100 høydemetre lavere når du nå får den sydlige delen av Norsjø med omkransende områder for dine føtter.

Likevel er det på mange måter et flottere og bedre tilrettelagt sted for rast her, med en liten åpen bu. Selve kollen er flat og oversiktelig, så her kan man trygt rusle litt rundt, med utsikt i flere retninger.

Stien går nå østover, og slakt ned mot stidele der vi tar til høyre mot Dalsbygda. Det er vel ingen overdrivelse å si at det er en mye flottere tur å gå til venstre over Siljunattane og Ulvskollen, og ende tilbake mot det samme dalføre vi kom fra - og turen blir omtrent like lang. Men idag skal vi ned på Norsjø-siden, og da er det bare å følge god merking hele veien. Vi kommer ned til en skogsbilvei som følges et lite stykke mot venstre, før stien tar igjen mot høyre gjennom skogen, over Svinebekken og langs stupene i Sankthansliane. Selv om det bare er 25 høydemetre opp til Svennungsmyr så merkes stigningen under kraftlinja godt nå etter tidligere klatring. Husk å ta til høyre i stidelet ved myra, det er kun skiltet andre veien, mot Langetjern. Da er det ikke langt igjen, og det går stort sett nedoverbakke videre, og så gjennom den steinete kjerreveien i Tutardalen. Siste stykket går på mer behagelig vei ned til bygda.