Innerdalstårnet – en heftig himmelstige

Innerdalstårnet (Tårnet, Dalatårnet) er muligens den heftigste og mest legendariske toppen i Trollheimen og Midt-Norge. (Den er også landskjent som ”Blåfjell” fra NRK-serien ”Jul i Blåfjell”.) Når du kjører oppover dalen fra Ålvundeid, er det spennende å se den vakre tinden komme nærmere og nærmere. Og på den over timeslange gåturen fra parkeringsplassen ved Dalen og inn til hyttene Renndølsetra og Innerdalshytta, blir gispefaktoren høyere for hver meter. Turen er ikke merket fra Storvatnet og opp. Det er meget luftige partier og det stiller krav til at man behersker kliving. Hjelm må brukes pga. fare for steinsprang fra turgåere høyere oppe. Turen anbefales ikke i regn eller rette etter nedbør da oppstigningen blir farlig glatt. Egner seg ikke for barn.

Den første som hevdet å ha besteget Innerdalstårnet, var lensmann Tore O. Opdøl, i 1820. Som bevis til sine etterfølgere la han igjen sin røde vest, men de fire som etterfulgte ham – først i 1889 – så naturlig nok ikke mye til den.

Å bestige Innerdalstårnet er en overkommelig dagstur, både fra Kristiansund, Molde og Trondheim, t/r, men det kan bli vel slitsomt. I stedet bør man tilbringe natten før på en av de fantastiske hyttene, Renndølsetra (hos Eystein Opdøl) eller Innerdalshytta (hos Iver Innerdal). Ubeskrivelig godt med dusj på hytta og middag etter turen. Det kan absolutt anbefales!

I denne turbeskrivelsen velger jeg startpunkt fra hyttene ved Innerdalsvatna og kun til hovedtoppen t/r. (Å bestige Litjtårnet skal være en enda luftigere opplevelse, men fremdeles overkommelig for ”vanlige” toppturister uten utstyr og klatreerfaring. Se anbefalt litteratur sist i artikkelen for denne bestigningen.) Følg merket sti forbi Innerdalshytta og videre oppover dalen. Ei nybygget bru tar deg til høyre over elva og videre sørvestover over plankelagt myr mot den bratte stien langs den ville elva Fluo.

Etter vel en times gange er du oppe på høyden ved Storvatnet, med fin utsikt ned i dalen og hyttene ved Innerdalsvatna. Stien går videre langs nordsiden av Storvatnet. Etter noen hundre meter deler stien seg, og andre etappe begynner: bratt sti opp til Tårnskar, mellom Tårnet og Tårnfjellet.

1 t 40 min etter Storvatnet er du oppe ved Tårnskar, et skarpt skar mellom Tårnet og Tårnfjellet. Dette er et velegnet sted å ta en god pause og kafferast. Her dreier praten seg naturlig nok om utsikten oppover selve Tårnet. Det ser bratt ut, men fjellet består av hard granitt med solid struktur å feste grep i. Legg igjen sekken her og ta toppstøtet uten.

Det er med en viss ærefrykt du tar fatt på sisteetappen. Stien opp er ikke så veldefinert, og flere ruter kan følges. Det vanskeligste partiet er et lite sva ca 50 meter under toppen. Her bør de under 1.70 få en løftende hånd. En annen løsning ligger i at det noen meter til venstre er en liten hule, og at man her kan faktisk kan unngå svaet ved å krype gjennom.

Det er en både herlig og rørende opplevelse å nå toppen av Innerdalstårnet. Man har hørt mye om det, lest og sett bilder og sett det fra dalen med forventningsfull ærefrykt. Denne stunden bør nytes, og du bør ikke bekymre deg for nedturen. Den er lettere enn oppturen, selv om blikkretningen ned gir en heftig høydeopplevelse. Er du heldig, er det klar sikt ned på hyttene i dalen, som nå ligner fyrstikkesker. Utsikten ellers er også formidabel, med Skarfjell og Søre-, Store- og Nordre Trolla, samt stupbratt utsikt rett ned i Giklingdalen og Innerdalen.

Turen opp på Innerdalstårnet kan gi selv oss ”vanlige fjellvandrere” følelsen av å bedrive fjellklatring, selv om klatreteknikken opp strengt tatt betegnes som klyving. Tyskerne skiller ikke disse to begrepene, men kaller dette for bergsteigen. Og når du endelig står ved varden på Innerdalstårnet, er du en ekte bergsteiger! Det kan ingen ta fra deg.

Innerdalstårnet anbefales på det varmeste om du har erfaring med kliving og er trygg i luftige partier.

Lasse Postmyr