Hilma Nikolaisen

Etter to kritikerroste album kunne Hilma Nikolaisen lett fortsatt i samme retning. Groovy gitarrock bygget på kontante riff og fengende psykedeliske ekskursjoner har hun tross alt perfeksjonert. I stedet har hun med Heritage tatt et overraskende skritt til siden. Det nye albumets nedstrippede og tilnærmet akustiske lydbilde har vært et ytterst bevisst valg, og ikke et resultat av tidens traurige, pandemiske begrensninger. Resultatet har blitt Nikolaisens mest tydelige og gjennomarbeidede album, og muligens også det mest umiddelbare.

Hilma Nikolaisen har gjennom sin mangefasetterte karriere vært del av flere ulike musikalske konstellasjoner. Først teenage-trioen Umbrella, deretter noen år i The Loch Ness Mouse, før hun ble bassist i Serena Maneesh – storebror Emils internasjonalt anerkjente støyindieprosjekt (4AD). Hennes solodebut Puzzler kom på tampen av 2016, til Spellemann-nominasjon og god kritikk i inn- og utland. Med Puzzler var den uttalte ambisjonen å lage en personlig og veloverveid debutplate. Uten noen bestemt sjangertilhørighet ønsket hun å holde alle veier åpne for videre musikalsk utforskning. Der Puzzler var resultatet av en ensom prosess som strakk seg over mange år, var metoden bak oppfølgeren Mjusic mer spontan og fortettet. Også denne gangen hadde Hilma tatt absolutt regi, men på en mer leken og umiddelbar måte. Albummet ble en umiddelbar kritikerfavoritt og ble beskrevet som sesongens fineste norske rockeplate av Audun Vinger i Dagens Næringsliv. Nå er Hilma Nikolaisen ute med sitt tredje album Heritage som har fått enorm tilbakemelding og har toppet karakterskalaen hos flere norske musikkanmeldere.