Aktuelle alternativer
Detaljer
LIMBOviser en kollasj av ulike mønstre i en loop. Et spill av gjentagende motiver, bevegelser og lyder.
Et mønster er en regelmessighet i verden. Hundetannmønsteret er regelmessig, det samme er blonder, innsiden av en bikube eller skinnet til den sør-amerikanske melkesnoken. Mønstre som brytes og repeteres, skaper rytme. Smelter de sammen med rytmen, virker det flatt. Lik et handlingsforløp fra en tegneserie presset inn i én og samme rute, befinner hele historien i denne forestillingen seg i ett eneste bilde fylt til randen.
Lydbildet er forestillingens usynlige forteller. Det er et språk talt i ensomhet. Ordene er inspirert av tatoveringstradisjonens macho-mytologi: En historie om kroppen, som forutser livets gang, markerer livets slutt, eller minnet om en elsker. Tatoveringer både skjuler og blottlegger huden på samme tid, akkurat blonder. De er kropp som kostyme og kostyme som kropp.
LIMBO depicts a collage of patterns in a loop. A period of waiting in a landscape made of repeated motifs, movements, and sounds in play.
A pattern is a regularity in the world. The hound’s tooth has regularity, as do lace, honeycomb and the skin of a milk snake. Broken and repeated, patterns create rhythm. Merging with the rhythm, the pattern appears flat. Like an adventure comic sequence stuffed into a single drawn frame, the complete story resides in one image, filled to the brim.
The soundscape is the invisible storyteller and the lonely spoken language of this performance. Its words are inspired by the macho-mythologies of tattoo wearing: A story of the body, predicting life’s course, marking the end of a life or remembrance of a lover. Tattoos, like lace, simultaneously conceal the skin and expose it, doubling as both costume and body.