Det usynlige arbeidet. Jan Grue og Camara Lundestad Joof

Hva er den «riktige» måten å være funksjonshemmet på, å være synlig minoritet på? Hva skal til for å møte aksept fra storsamfunnet, for at det offentlige skal åpne dører og gi deg muligheter?

I Jan Grues prisbelønnede bok Jeg lever et liv som ligner deres brukte han ordet «funksjonshemmet» bare en gang, helt bevisst. I høstens bok, Hvis jeg faller, forteller han hvorfor: «Jeg ville distingvere meg fra de forventningene som gjaldt funksjonshemmede, det vil si, de fleste funksjonshemmede, de andre funksjonshemmede.»

Grue forteller om fordommer og forventninger som ligger der, både hos ham selv og hos storsamfunnet. Om det usynlige arbeidet som stadig må utføres for å kunne mestre hverdagen. Detaljplanleggingen, alle søknadsskjemaene.

Det usynlige arbeidet Camara Lundestad Joofbeskriver i boka Eg snakkar om det heile tida er et annet: Å navigere de små og store rasistiske holdningene og hendelsene i hverdagen. Å ikke gjøre majoritetsnordmenn ukomfortable, balansere samtalen. Passe på hvor du sitter på t-banen, være den rolige pedagogen som forklarer hvorfor det ikke er greit å bruke n-ordet.

I høst er Lundestad Joof aktuell med stykket De må føde oss eller pule oss for å elske oss på Nationaltheatret. Det er et korverk av tre kvinnestemmer som er grundig lei av å stadig måtte leve med og forhandle med omverdenens blikk på dem.

Jan Grue er forfatter og professor ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo. Camara Lundestad Joof er forfatter, scenekunstner og dramatiker. Nå møter de daglig leder ved Litteraturhuset, Susanne Kaluza, til samtale om majoritetssamfunnets trange rammer, minoritetsrollen og det usynlige arbeidet som kreves.