Kunst og kultur

Krigens engler og demoner i Vebjørn Sand's Roseslott på Frognerseteren

For 23 år siden valfartet 180 000 mennesker til Frognerseteren for å se Vebjørn Sands Trollslottet – et enormt utendørs galleri av snø, is og malerier i tipier på 26 meter. 13. juni overgår han seg selv: Da åpner Roseslottet på det samme stedet – en overveldende kunstinstallasjon om Norge under krigen og hvordan våre grunnleggende verdier om frihet og menneskeverd ble satt ut av kraft! Dette er et MÅ-SE for alle aldre de neste 12 månedene med åpningstider fra kl 10-23 hver dag!

Skrevet av Tekst Mette Torstensen, Foto Roseslottet, Sist oppdatert Ons 17/06 2020 kl. 11:49

Kjøp billetter til Roseslottet og deres arrangementer her

En av årets store opplevelser

I år er det 80 år siden Norge ble angrepet i 1940, og 75 år siden frigjøringen i 1945. Roseslottet har en evig tematikk, med et omfattende pedagogisk program som ikke demoniserer, men kun belyser og opplyser:

«Dette er egentlig summen av alt jeg har gjort til nå. Fra Kepler-stjernen på Gardermoen, til Da Vinci-brua i Ås, Trollslottet og alle seriene med malerier. Jeg hadde en visjon om Roseslottet, å jobbe i forhold til byen under og det store landskapsrommet rundt, trekke kunsten ut, men dette er først og fremst et enormt team-work.

Jeg har utviklet prosjektet sammen med broren min Eimund Sand», forteller Vebjørn Sand mens han tar imot OfflinePal ved Roseporten, en abstrakt hvit skulptur som ifølge kunstneren skal åpne opp, og tenne fantasiens smaksløker, før publikum går inn til en sansearena for hele mennesket.

«Her må man åpne opp. Jeg har selv sett Roseslottet bli til, og forandre seg i regn, snø, sol og mørke og gjennom årstidene. Det er store formater og store utsikter, men også intimt, med små rom som forteller ulike sider fra krigen»

Fra New York til et telt

 

Installasjonen har en prislapp på 50 millioner kroner; nesten alt skaffet fra samarbeidspartnere og de som står bak. Vebjørn solgte selv leiligheten gjennom 17 år i New York og har i ett år bodd i et lite skur på byggeplassen. Han presiserer at man må gå all inn et slikt prosjekt, og har valgt bort å stifte familie slik at han kan jobbe med prosjekter. I 3 år har han levd med de flere hundre karakterene rundt oss på de 90 monumentale maleriene og 37 tidsvitner fra krigen.

Klikk her for billettkjøp og praktisk info om Rosesslottet

«Du går nærmest inn i en transe, og forsvinner i tiden» sier Vebjørn som har bodd 24 timer i døgnet på byggeplassen, og deltatt i alle fasene. Han måler til en planke til en snekker som monterer en av de største bildene på 3 x 4 meter. Alle maleriene er UVC-behandlet og malt i de fremste produkter innen industrien for å tåle vær og vind. Maleriene er dessuten annenhver i grå-toner og sterke farger og skildrer reelle scener fra fem års okkupasjon i Norge. Bak ligger et enormt research-arbeide i samarbeid med de fremste fagfolk på feltet. Så hvorfor denne interessen for 2. verdenskrig?

«Jeg vil heller si at det overrasker meg at ingen billedkunstnere har tatt tak i dette før. Filmer og forfattere har skildret 2. verdenskrig, men innen malekunsten har få gjort dette. Som kunstner er jeg opptatt av å ikke skape kunst kun utifra det rent subjektive, min egen navle og hvordan jeg føler verden.

Jeg får mye mer ut av å gå inn i andres skjebner. Min stemme kommer frem uansett. 2. verdenskrig var menneskehetens største katastrofe. Alle som har et normalt sinn og interesserer seg for humanismen og har respekt for menneskets ukrenkelighet – kan ikke unngå å bli berørt av denne krigen» understreker Vebjørn.

Foran oss vokser Den Hvite Rose frem som en skulptur, hovedpersonen i utstilling.

««Den Hvite Rose» var en ikke-voldelig motstandsgruppe, som i stedet for våpen, kjempet med ord mot nazi-regimet. De er et eksempel på menneskers kamp mot undertrykkelse – selv når det kan synes aller mest håpløst», forklarer Vebjørn.

Grusomhetens skål for jøde-spørsmålet

 

Vi møter straks en parafrase av det kjente Hipp Hipp Hurra-motiver fra Skagen-malerne, bare denne gangen et lystig selskap med nazister som skåler for å ha planlagt gjennomføringen av det nazistene kalte «den endelige løsningen på jøde-spørsmålet» under Wannsee-konferansen 20. januar 1942 i Berlin, ledet av Reinhard Heydrich.

I neste bås kjenner man igjen Kong Haakon på flukt gjennom skogen, slik man husker det fra filmen Kongens Nei. Et annet maleri skildrer Karl Johan med reelle historier der Leif Juster står i et portrom med en knyttneve og Munch er på vei for å kjøpe kunstmateriell.

Temaene følger: tyskertøsene, flyene som kommer, homofile møter i mørke mellom tyske soldater og unge norske gutter, sigøynere, en brennende tvangsevakuering av Hammerfest, et asyl som evakueres, sovjetiske krigsfangers grusomme skjebne, kvinnen som kom for sent til Donau, for sent til døden og dermed overlevde. Her er det utallige historier fra krigens mørke sider – men også historier om håp, samhold og kjærlighet.

«En krig får frem demoner og engler. Hvis omstendighetene ligger til rette kan alle utføre uhyrlige handlinger. Hannah Arendt beskrev det i «Ondskapens banalitet». Men man har et valg. Noen velger å begå de største uhyrligheter, andre begår heltedåder. Jeg vil vise alle sider. Et tema som nok er ukjent, er de hemmelige møtene i mørklagte byer mellom tyskere og nordmenn. Det var 360 000 tyske soldater i Norge, og mange var naturlig nok homofile», stopper Vebjørn foran et møte i ly av en kirke.

En 275 meter spiral

 

Vi fortsetter på en tre-bro på 275 meter med lys og musikk under som krøller seg som en spiral inn mot De ufødtes stjerne i midten; en geometrisk lysende skulptur som skal minne oss om det frie menneske og at vi alle er knyttet sammen, også de kommende generasjonene. Her kan man høre Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Roseslottet har okkupasjonen som et bakteppe, men handler først og fremst om de fantastiske verdiene våre om frihet og menneskeverd – det som peker fremover. Rundt oss høres fuglene fra skogen. Bildene skifter, det ene sterkere enn det andre med referanser til Munch, Pollock, Kate Kollewitch og Francis Bacon. Vebjørn smiler.

«Ja, jeg er inspirert av hele kunsthistorien. Du kan nesten beskylde meg for å være litt schizofren.»

Vi stopper ved et sterkt bilde med en like sterk historie. En gruppe kvinner ser ut som hengende lik i kjoler med Munchs formspråk. Jeg får gåsehud.

«Dette viser til en uutholdelig side ved nazistenes menneskesyn. Da fanger skulle begrave de døde jødiske ofrene, fikk de ikke lov til å omtale dem som kropper. De skulle fratas menneskeverdet også i døden. De skulle kun kalles figurer», forteller Vebjørn.

Lille Ellinor

 

Vi nærmer oss scenen og en spektakulær utsikt over Oslofjorden, der Donau kjørte utover med jødene for 78 år siden, og med direkte linje til Honnørbrygga der Kong Haakon ankom juni 1945. På fire bilder ser vi lille Ellinor i rød kåpe, ned landgangen fra Donau med bestemoren Rosa og bamsen og kofferten. Hun og Rosa myrdes dagen etter. Et bilde viser en haug med klær og sko, malt i gråtoner, med Ellinors røde kåpe; et sitat til Schindlers liste.

«Et hovedbilde heter Askesøvn. En tolkning av Nelly Sachs sitt dikt, der aske forvandles til stjerneformer og nytt liv» forteller Vebjørn.

Han peker på et bilde av et par i lusekofter og selbu-votter og solo.

«Dette er inspirert av et foto av et jødisk par i 1940. Begge ble drept. Men det er jo oss!»

På scenen foran oss ser vi tilslutt fem lysende konstruksjoner av «gull» som symbolisere de fem krigsårenes kamp for frihet og demokrati.

«En søyle på 26 meter danner et «lysende seil» for å hedre krigsseilerne og marinen. To like høye konstruksjoner formet som et tre og et fjell, hedrer motstandskampen fra Sør-Norge til Nord-Norge, og en søyle formet som et tverrsnitt av en flyvinge og en halvdel av en fjærpenn peker på luftforsvaret, den sivile motstanden og den illegale pressen.

Den siste installasjonen Kongebjerka, står i midten, den symboliserer kongens NEI, og vårt mentale vern. Det vernet som vi må holde levende, slik at vi gjenkjenner de totalitære kreftene – uansett forkledning de måtte komme i» avslutter Vebjørn.