Ambassadør

Alene med små barn på tur

Skal du ut på tur alene med barn og kanskje også med små barn? OfflinePal-ambassadør Elin Aamodt gir deg sine tips til hvordan du kan se mulighetene, finne turgleden, skape trygghet og helt fint mestre det å være alene om voksenoppgavene.

Elin og guttene ute på tur

Skrevet av Elin Aamodt, Foto Elin Aamodt, Sist oppdatert Man 22/06 2020 kl. 10:12

Les mer om Elin

Elin Aamodt er tobarnsmoren fra Oslo som flyttet til et lite fiskevær på en øy i Lofoten i 2018. Hun elsker å være ute på fjellet og ved havet med sine to små sønner på 5 og 7 år. Som OfflinePal-ambassadør deler hun sine forslag til turer og aktiviteter fra Lofoten og Nord-Norge

Jeg er ofte alene med barn på tur. Og jeg skal innrømme jeg synes ikke det var noe ønskescenario den første tiden etter skilsmissen. Å være på tur alene med små barn vil jo si at du er alene om det meste av voksenoppgavene, ikke sant? Så om dørstokkmila allerede kan være litt stor, så kan det føles som en ekstra mil å komme seg ut når man er én til å planlegge turen, pakke sekken, smøre matpakker, bære de som er slitne, tørke neser, trøste og finne frem.

Jeg har vært der selv og tenkt alle disse tankene. «Bare hvis...» satt i hodet og jeg så begrensninger isteden for muligheter. Nå har jeg erfart at mange har slike tanker, om man drar på tur eller ikke. At det ofte handler om mer enn de praktiske oppgavene som ligger foran deg. Og det handler om å bruke de mulighetene man har.

Min erfaring er uansett at det å komme seg ut, alltid er godt. Den gode luften, lyset, trærne, blomster, hav, sjø, fjære og fjell gir perspektiv og ro. Gir overblikk. Gir overskudd. Til å se på livet i et nytt lys, situasjonen i et nytt lys og ikke minst få lyst til å dra på tur igjen.

Elin anbefaler turen rundt Skrovafjellet

Det viktigste er å komme seg ut, begynne i det små.

Så jeg begynte i det små den første tiden da barna var minst. En tur i parken med middagen i en kurv. Det gikk fint. De små lekte på gresset og jeg organiserte vår høyst enkle tursekk bestående av middag, litt blader og kald drikke. Å ligge på gresset med bare tær og lese sammen etter middagen og kikke opp på trærne, var godt. Både for meg og for dem.

Sakte men sikkert utvidet vi horisonten. Jeg har alltid elsket å være ute i skogen og på fjellet, men alene? Jeg forsøkte meg. Først tok vi t-banen til marka. Etter hvert ble det bilen litt lenger unna. Sekken ble utvidet til å inkludere tørre skift etter plumping i små vann vi møtte på veien. Litt ekstra turmat som kjeks og sjokolade var smarte triks når de små plutselig ikke ville gå lenger og det enda var noen kilometer til turen var over. Det å bære to stykker er ikke alltid så lett. Men det gikk. Jeg var hesten, eller kua, og vi telte til 20 oppå ryggen og til 40 når de gikk alene. Brakk opp turen i mindre biter, var nysgjerrige, klarte det sammen.

Sakte men sikkert skjedde det noe i hodet mitt også. Fra å tenke begrensinger, fant jeg nå ut at det var fint å være alene på tur, jeg klarte det helt supert! Ikke alt gikk etter planen naturligvis, ofte skar hele turopplegget seg og vi ble gående på knausen bak t-banestasjonen for akkurat der var det fint å bygge hytte. Men det gjorde ingenting. Vi kom oss ut. Jeg hadde bestemt meg for at mestringsfølelsen min lå i å komme seg ut av døra. Alt annet var bonus.

Jeg var glad for det lavterskel-målet og har vært tro mot det siden. Å komme seg ut er hele forskjellen! Uansett hvor kort eller langt vi gikk, sovnet de små på kvelden med røde roser i kinnene og våknet neste dag og snakket om det vi hadde opplevd på turen dagen før.

Det sitter i hodet

Vi vet det sitter i hodet, men hva gjør man når man står der og føler livet kan være uoverkommelig alene?

Små skritt og det å bevisst velge en annen innstilling hjalp for meg. Når den lille stemmen inni hodet sa «Å nei, skal du virkelig orke» og «Hvis bare..». Da møtte jeg den med: «Det er godt å være ute uansett, dette klarer jeg fint». Og ikke minst gjorde jeg som jeg hadde bestemt meg for, uten å høre på den stemmen i hodet. Jeg dro på tur. Og det gikk alltid fint. Og jeg ble alltid i godt humør av å være ute.

Jeg skal ærlig innrømme at den lille kjeltring-stemmen inni hodet er der fremdeles. Og det er helt ok, for alle har vi denne lille stemmen inni oss som vil snakke oss fra det vi vet er godt. Som å komme oss ut på tur. Men nå vet jeg at jeg ikke er denne kjeltring-stemmen. Jeg vet at jeg kan velge noe annet. Og da velger jeg tur-helten i meg. Hun som tar med seg begge de små guttene på tur. Som prøver. Som ofte må snu, men vi har kommet oss ut og det var målet for dagen. Som ofte kan knurre litt i det små, for det var da rakker'n til bratt her og skulle det være mulig med så mye gjørme i denne myra? De små har jo gjørme fra topp til tå?

Da ler jeg. Jeg smiler til kjeltringen inni meg og da blir jeg glad. Vi tar en god latter der midt i lia, i gjørma eller når vi blir overrasket av regn uten regntøy. Da ler jeg, og sier til guttene «denne turen kommer vi til å huske». Og ganske riktig, vi husker de turene spesielt godt da ikke alt gikk som planlagt. For rundt meg er det skog, park, trær, fjell eller hav og da er vi ute.

Gode opplevelser ute sammen

Da har jeg gitt guttene mine noe av de verdiene jeg selv satt så pris på som barn og som jeg merker gir meg overskudd og energi i min hverdag som voksen. Og jeg merker at det er godt for dem. De små kroppene yrer av glede opp og ned av stier og på sine små oppdagelsesturer innover og bortover og oppover. Og når det blir for bratt, setter vi oss ned. «Vi er heldige. Vi er ute.» sier jeg. Og de små nikker. Hvis det går ekstra trått, kan vi sette oss ned og puste litt. Holde hånden på magen og merke at magen går opp og ned. «Ja, vi er litt slitne nå, men sliten er fint. Da jobber kroppen. Det liker kroppen. Kroppen elsker det! Og i natt når vi sover, så kan kroppen bygge nye små deler av kroppen som gjør at vi blir sterkere og det er godt å ha det fint i kroppen sin.» De små klapper på kroppen. Jeg smiler.

Eller vi kan leke leken om å si det man ser rundt seg. Det er også en fin takknemlighetsøvelse i en bratt motbakke eller når motivasjonen daler. Hva kan du se? Og hva er du takknemlig for akkurat nå? Gode, varme sko er fint, en lue når det blåser. Tenke på dyrene som ikke har lue. Få fokuset for de små bort fra begrensende tanker og over på noe som funker. Hvem kan se noen figurer i skyene over oss?

Kanskje noe av dette kan hjelpe deg?

For vet du noe? Det å være på tur alene med barn er også en stor, stor gave. Da er det bare dere, uten voksensnakk og uten voksenverdens ofte kjedelige syn på alt fra barkebåter til små hull i bakken. For dette lille hullet er naturligvis er en hemmelig underjordisk gang for noen små vesener dere ikke kjenner, men dere vet at de er der og så bygger dere en liten hytte av noen kvister rett over, og leker vi at dere er med i denne underverdenen. Dere skaper sammen en helt egen tosomhet, eller treenighet eller flere. En liten flokk. Det skaper et ekstra samhold. Det skaper trygghet. Du skaper forbilder. Du har det du trenger. Legg opp turen etter form og forhold, men selv de små turene skaper mestringsfølelse. Som å ligge i gresset i parken og se på trærne.

Det er deg og barnet. Eller barna. Og naturen. Alt er slik det skal være.

God tur!