Stalker

StalkerSovjetunionen 1979 RegiAndrej Tarkovskij Manus Arkady Strugatskij, Boris Strugatskij Foto Aleksandr Khnyazhinskij Med Aleksandr Kaidanovskij, Anatolij Solonitsyn, Nikolaj Grinko 163 min DCP Russisk tale, engelsk tekst Utleie Cinematekene Aldersgrense 15 år

Andrej Tarkovskijs Stalker er en film som må tas inn bilde for bilde, som et billeddikt, en poetisk film. For Tarkovskij er ikke poesi en litterær genre, men en måte å erkjenne verden og forholde seg til virkeligheten på. Mer enn å være en science fiction-film er Stalker en film som beveger seg inn på områder der vitenskap og logikk ikke strekker til. Filmen som kunstform kan skape bilder som beveger seg utenfor og bakenfor vitenskapens enkle og enhetlige logikk, og Stalker er definitivt en slik film.

Stalker foregår i en nær framtid. Det har oppstått et mystisk område, Sonen, der naturlovene har sluttet å fungere. Inn i dette farlige og forbudte grenselandet er det forfatteren og vitenskapsmannen begir seg, ledet av stalkeren, en veiviser gjennom det farlige og forbudte terrenget. Å komme med en enhetlig, enkel tolkning av Stalker virker formålsløst og mot filmens hensikt. Hva symboliserer egentlig Sonen? Tarkovskij: «Sonen symboliserer ingenting, like lite som noe annet element i mine filmer. Sonen er en sone, den er livet. Og en mann som forsøker å ta seg gjennom den vil lykkes eller mislykkes alt avhengig av sin egen selvrespekt og evne til å skille mellom vesentlig og uvesentlig.»