Hushovdnapen

Dette er en villmarkstur i ordets rette forstand. Turen en går i de øvre deler av Mykland, nord for øvre Lauvrak og øst for Hushovd på grensa mot Tovdal. Det er stort sett veg- og stiløst, så man må stole på kartkunnskapene og eventuelt bruk av kompass. Her er det urskog av furu og lauvtre, store beverdemninger, gammelt bjørnehie, og fra toppen av Napen er det et flott rundskue over store skoger i alle retninger. TUREN: Turen starter rett nordover oppover Grandalen mellom Tjørnehei og Jåklehei. Man aner et gammelt stifar eller tømmerveg , men det kan være ganske tilgrodd. Et stykke oppe i dalen kommer man til et område som for en del år siden var neddemt av beveren. Dammen er borte nå, men skogen står tørr og død av neddemmingen. Når dalen flater ut, bør man holde til høyre ved enden av myrene for å komme på østsiden av de etterfølgende Lauvtjennene. Nå er man i beverens rike. Ved utløpet av tjennene er det rester av en liten demning, men følger man bekkefaret et kort stykke nedover kommer man til et imponerende byggverk. En demning, 10-15 m lang, strekker seg over et myrområde, og er på sitt høyeste 2-3 m høg. Ser man nærmere på den tilliggende store beverhytta kan det se ut til at denne er forlatt. Likevel må man stå i undring over denne naturens byggmester som konstruerer slike byggverk for å bo og leve i fred for sine fiender. Skogen ute i vannet skranter og dør, men ville neppe blitt drivverdig tømmer uansett. Det er en imponerende ingeniør som holder til i villmarka. Nå går turen i retning nordvest mot Hushovdnapen. Man kommer inn i en urskog av store, gamle furutrær hvor hakkespetta markerer seg i stammene på jakt etter føde. Ca. 1,5 km framme bærer det bratt opp på Napen som ligger som et landemerke over skogviddene. Napen er bratt på alle sidene unntatt mot nord. Når man kommer opp, åpner det seg virkelig et rundskue! Man ser vestover mot Risdal og Himmelsyna, sørover mot Lauvrak og Mykland, og østover mot Dølemo og Åmli. I sørvest skimter man husene på Hushovd, en av de største skogeiendommer i Mykland. Den er på ca. 16.000 mål, og i årene omkring 1950 kunne det ligge 15 – 20 skogsarbeidere på gården opptatt med tømmerhogst og drift. Etter hvert er drifta rasjonalisert med skogsbilveger og hogstmaskiner. Turen videre går mot nord for å runde Napen og komme ned på vestsida. Under brattfjellet nede i lia bør man lete inn mot fjellet for å finne et bjørnehie med en dramatisk historie knyttet til seg. Lenger nede i lia går man gjennom et urskogsområde av digre eiketre og osp, før man må svinge litt mot øst for å komme opp til et større myrområde under sørstupet av Napen. Herfra kan det lønne seg å holde en kompasskurs temmelig rett mot sør, følge noen myrdrag og bekkefar og etter ca.2,5 km vil man finne ei gammel slepe (sti mellom Lauvrak og Hushovd). Underveis har man kanskje vært heldig og kommet forbi Bøykeli, en plass hvor det bodde folk på slutten av 1800- tallet. Slepa fører ned til tømmervelta hvor bilen står. Trøtt og sliten og i godt humør har man gjennomført en tur i beverens, bjørnens og urskogens rike. BEVERLAND På 1920-30 tallet var indre Agder det stedet i Norge som hadde en livskraftig beverstamme. I 1936 var en svensk forsker, Carl Fries, på Hushovd og studerte beverlivet i området. Han skrev ei bok på 245 sider, og om Hushovdområdet heter det: ”Ein kan vandra timevis og dagar over fjell og gjennom einslege dalar der ingen menneske bur. Her bur i staden beveren, den merkelege skogshoggaren og byggmeisteren, her bruker han skogen på sitt vis, anlegg vegar, flotingskanalar og dammar, og tømrar huset sitt ved kanten av ei skogstjønn” (Froland og Mykland Historielag, Årsskrift 2001) BJØRNELAND Ola Knutson som eide Hushovd i 1850-åra, skaut sin første bjørn bare 14 år gammel. Seinere felte han tilsammen 59 bjørner. Om ei dramatisk jakt står det skrevet i Historelagets årsskrift for 2003:”Ola Knutson, saman med Ola Gunnufson, var ein vår på jakt etter ei bjørnebinne som låg i eit hie like under Napen. Dei fekk ut bjørnebinna , men det var regn og rått i veret, slik at børsa til Ola Gunnufson klikka. Bjørnen for då på han, og det bar kast i kast nedetter lia. Bjørnen fekk ikkje brukt labbane til å slå, men han rispa og klora, slik at Ola blei ille tilreidt, og det fanst nesten ikkje heile klede igjen på han. Men her fekk Ola Knutson Bjørneskyttar skote bjørnen på kloss hald. Ola Gunnufson leid stort blodtap etter bet i låret, men han fekk ikkje varig mein etter basketaket.”